Atle Omlands blogg

Big Island, Hawaii

2010-01-10T10:38:00.001-08:00

Etter fem dager på Big Island (egentlig Hawaii) er jeg tilbake i San Francisco, og flyr hjem til Oslo på mandag. Har lagt ut noen bilder av "lavaøya" Big Island: tørkesida av øya er nærmest en lavaørken, men på regnsiden er det grønt og frodig. Big Island er kjent blant annet for sin fortsatt aktive vulkan, kaffe som dyrkes i lavaen, høye vulkanske fjell på rundt 4200 moh.

Hadde leiebil og kjørte mye rundt på denne største øya på Hawaii (kjørte totalt ca. 1100 km). To siste dagene tok jeg det litt roligere og så gamle kulturminner i området hvor jeg bodde (på Kona sida av øya: byen Captein Cook de første nettene, deretter en natt i selve Kona). Strendene var forøvrig stengt de siste to-tre dagene jeg var der grunnet høye bølger. Litt badeliv og soling fikk jeg likevel med meg mellom besiktigelse av vulkanene, fjellene, gamle steintempler, osv.

Røyken fra den aktive vulkanen Kilauea sees til venstre på bildet (http://en.wikipedia.org/wiki/Kilauea).

Krateret med røyk som stiger. Dessverre ingen lava som spruter, men på natta kan man se at det rødgløder fra bunnen av krateret (neste bilde).

Et stykke unna krateret strømmer lava til sjøen, og det fører til at Big Island blir enda større. Mulig å besøke dette stedet på sen ettermiddag og kveld for å se det gløde om kvelden. Dessverre kommer og går lavaflommen som den selv ønsker, og den stoppet to dager før jeg kom. Likevel artig å oppleve stemninga og stedet, og ikke minst: alle sikkerhetsadvarslene. Jeg skjønner godt det er farlig å gå for nært lavastrømmen, eller komme nær sjøen som koker nåe lavaen strømmer inn. Men beskrivelsen av gangstien på ca. 800 meter til utkiksplattformen overdrev noe når det gjaldt vanskelighetsgrad. Stien ble beskrevet som svært ujevn, og man måtte ha gode sko, lange bukser, hansker på hendene, godt med vann, lommelykt (det blir riktignok mørkt her). Jeg så for meg en svært ulendt sti gjennom lavaene hvor man måtte bruke hendene for å klatre (derfor hansker for å beskytte mot skarp lava). Stien viste seg å være nærmest flat som et stuegulv, men litt ujevn, påmalt refleks lyste opp også om kvelden.

En av Hawaiis Black Sand Beaches. Flott, men med farlige strømmer.

Høydepunktet for besøket på Big Island? I alle fall det høyeste punktet på Hawaii, og det høyeste jeg har vært: Mauna Kea på 4207 moh (http://en.wikipedia.org/wiki/Mauna_Kea).

Heldigvis (?) mulig å kjøre helt til topps, om man trosset de mange advarslene om hvor ille veien er (viste seg å være en av de bedre grusveiene jeg noen gang har kjørt, og siste kilometerne asfalt, problemet likevel at sanda er noe løs, bremser kan går varme når man kjører ned, eller bilen stopper grunnet tynn luft).

Mauna Kea er spesielt kjent som et av verdens viktigste steder for observatorier grunnet gunstige forhold for å se på stjernene: det er det høyeste fjellet på verdas fjerneste øyer hvor det er lite lys om natta. Toppen er full av observatorier som forsterker følelsen av et månelandskap, og man får nærmest en science fiction følelse.

Men best av alt? Endelig fant jeg snø på Hawaii!!! Dessverre ikke så mye igjen av snøen som falt to uker før, men litt til å kose seg også på Hawaii. Forøvrig: når snøen faller her på fjellet er det populært for de lokale å dra opp for å stå på ski, snowboard og surfebrett ned fjellsida. Eller ta snø ned på stranda hvor de bygger snømenn.

Ett av de gamle arkeologiske kulturminnene på Hawaii: et tilfluktsted med templer og strukturer som går tilbake til 1500-tallet (http://en.wikipedia.org/wiki/Pu'uhonua_o_Honaunau_National_Historical_Park).

Tempel (heiau) ved Kealakekua Bay (http://en.wikipedia.org/wiki/Kealakekua_Bay). Her gikk James Cook i land i 1779, og han ble noen uker senere drept av lokalbefolkningen. Et monument etter Cook er reist i bukta.

Hawaii ligger farlig til for tsunamier, og det er advarselsskilt overalt.

Også over paradiset Hawaii går sola ned. Her fra en strand som ikke ble stengt av grunnet de høye bølger, men hvor ingen denne dagen likevel gikk lenger ut i vannet enn at stortåa ble dyppet på det stedet bølgene slo lengst inn (foruten surferne som lekte seg).

Latmannsliv på hotellet siste dag på Big Island. Endelig fikk jeg lest litt bøker, men det var vel så artig bare å sitte i timer og se på bølgene som brøt.

Banyantre og "kongelig palass" fra 1830-tallet i Kona.

Lokale surfehelter som gleder seg over store bølger i Kona.

Og så var ferien (?) over for denne gang.... Avklimatisering en helg i San Francisco før jeg er tilbake i Oslo til vinter og snø.

Fottur i Haleakala, Maui

2010-01-03T00:10:00.001-08:00

Den beste dagen så langt på Hawaii - fottur i vulkanen Haleakala på Maui (http://en.wikipedia.org/wiki/Haleakala). Fjellet rager 3055 moh, men fjellet går også ned til 5998 m under havoverflaten. Fjellet er enkelt tilgjengelig, som mye i USA, med en bilvei helt til toppen. Kjøreturen opp sies å være den korteste strekningen i verda for å komme seg fra havnivået og opp til 10 000 feet.

Var med en tur arrangert av stedet hvor jeg bor. Begynte dagen med å kjøre til besøkssenteret nesten på toppen. Deretter gikk vi ca. 12 miles fra toppen av krateret, ned og gjennom deler av det, og opp igjen på en fin sti som slynget seg opp den andre siden av krateret. Dog, teknisk sett er det ikke et vulkansk krater, men en dal i fjellet formet av vulkanske krefter, erosjon, og med lavarør/kratere som stikker opp spredt over dalen.

Etter å ha fullført turen vi helt opp til toppen av fjellet, 3055 moh, hvor vi så solnedgangen gå ned bak observatoriet. På selve toppen var det også enda et lite besøkssenter. Heldigvis var det ingen bilvei ned til krateret i fjellet.

Varmt, tørt og støvete i krateret, men det blåste og ble kaldt da sola gikk ned, og da var det på med vind- og ullklær.

Bildene viser ørken og "månelandskapet" i vulkanen, men det er fargerikt, og det vokser også en del planter der. Konspirasjonsteoretikere mener det var i denne vulkanen månelandingen i 1969 ble overført, og ikke på selve månen...

Om du ser godt på ett bilde finner du en liten hytte det er mulig å leie for overnatting (minner om Hawaiis "DNT").

Turen anbefales!

Silversword som blomstrer når den er ca. 25 år gammel, og så dør...

I bakgrunnen sees Big Island som jeg drar på i morgen (søndag), hvor en vulkan fortsatt er aktiv.

Aloha! Og Godt Nytt År fra Maui

2010-01-01T21:34:00.000-08:00

På Maui fra mandag til søndag (3. januar), og flyr så til Big Island (eller Hawaii som den egentlig heter).

Var litt engstelig før jeg kom til Maui om det skulle være mulig å komme seg rundt siden leiebil ikke var å oppdrive, eller ca 4 ganger vanlig pris. Viste seg at jeg hadde flaks med bosted i byen Wailuku (http://en.wikipedia.org/wiki/Wailuku): langt utenfor det meste av turistområdene, men administrativt sete for Maui og faktisk mulig å ta buss herifra til flere av stedene på øya, men krever litt tid, planlegging, og gjerne en del gåing i tillegg. Stedet jeg bor på har i tillegg daglige gratisturer for gjestene. Hoppet på en tur med korte fotturer og bading på tirsdag, og skal i morgen (lørdag) på enda en tur opp til vulkanen Haleakala, 3055 moh (http://en.wikipedia.org/wiki/Haleakalā).

Gjennom en bambusskog til en foss. Det meste er godt tilrettelagt i USA, også naturen: trinnene har til og med refleksbånd for å synes.

Husk: det meste er farlig, i alle fall i USA.

Har omsider fått meg to fulle dager på stranda, Little Beach. Slitsomt komme seg dit, men verdt det (1,5 time buss, deretter ca 6 km og en god time med gange, men folk har gitt meg lift tilbake). Jeg fant begge dagene en fin liten plass utenfor selve sandstranda, og med fin utstikt til størknet lava i havet. En på stranda mente Little Beach er den fineste stranda på Hawaii, og at jeg hadde funnet det beste stedet på den. Likevel var den nesten ingen som lå på denne utkanten av stranda, og de fleste klumpet seg sammen på selve sanda, underlig synes jeg...

Mitt favorittsted med god utsikt til en av de ubebodde øyene på Hawaii som har tjent som "bombeøy" for det amerikanske militære. Den lille øya er kraterranden til en vulkan som har sunket i havet.

I den størknede lavaen foran meg er det kjempeskilpadder. Fikk dessverre først vite det på slutten av andre dag jeg besøkte stranda, og kunne ikke svømme bort for å se dem siden det da var for store bølger til å svømme langs lavaklippene (men artig den dagen å kroppsurfe på bølgene inn på stranda).

Og der passerte faktisk en hvalflokk stranda (spruten sees såvidt). Dagen etterpå passerte også en flokk delfiner. Faktisk ikke så galt på denne stranda, nei...

I dag var jeg en kort tur til den gamle hvalfangstbyen Lahaina (nå svært turistifisert, men hyggelig, http://en.wikipedia.org/wiki/Lahaina).

Deretter en svært kort tur innom Kaanapali med en kjent sandstrand, men også altfor store resorts og kjøpesenteret "Whalers Village". En time var nok her, stranda fristet ikke, men kjøpesenteret hadde et interessant hvalfangstmuseum (http://en.wikipedia.org/wiki/Kaanapali).

Nyttårsfeiring gikk rolig for seg (og føler verken det er jul eller nytt år): stranda til solnedgang rundt 17.45, og kom sent "hjem" siden bussen var svært forsinket. Tok en øl hvor bor og på Wailukus eneste "utested"; en hyggelig vin og espressobar. Der var det en rolig nyttårsfeiring med noen få lokale som spiste og drakk til et lokalt band, men de pakket sakene sine rundt 23.30, og det virket som festen var over lenge før midnatt (eller den hadde aldri kommet i gang). Var nok på strendene i turistområdene ting skjedde. Fyrverkeriet i Wailuku var også lite organisert, med tenåringer som lekte seg, og langt mindre enn i Norge. Så, en rolig, men kanskje minneverdig nyttårsaften.

Bilder fra Wailuku, som er administrasjonssete for Maui, svært lokalt, og lite turister. Noe slitent i deler av området rundt der jeg bor, og jeg får noen steder en litt "tredjeverdensfølelse".

Flotte vulkanske fjell, og en stormrenne som går gjennom byen.

Waikiki og Honolulu, Oahu, Hawaii

2009-12-27T20:32:00.000-08:00

Juleferie i Waikiki, Honolulu, Oahu, Hawaii. Kom julafta og drar videre i morgen (mandag 28) til øya Maui.

Waikiki er ikke akkurat det mest interessante stedet, for å være ærlig. Best er beliggenheten til mitt hotell: tre bygg trukket innenfra stranda, hyggelig bar i nabohotellet, og i enden av Waikiki
med en park mellom hotellet og vulkanen Diamond Head som er et ikon for Hawaii. Ser hele vulkanen fra svømmebassenget på hotellet.

Dessuten fikk jeg vite kort tid før jul at en gammel bekjent fra Oslo, som for tiden bor i Texas, også var i Waikiki omtrent samme dagene som jeg. Så, det har vært hyggelig å ha en kjent å treffe inne i mellom.

Ellers ikke gjort allverden her. Kom julafta kveld, gikk på to av strendene like ved hotellet på første dag, men det var grått og regnet litt, samtidig som strendene egentlig ikke var så attraktive å være lenge på.

Første juledag gikk jeg opp til toppen av vulkanen Diamond Head. Rene folkevandringa opp til toppen av vulkanen, og det gikk noe seint (mange amerikanske og japanske turister er nok noe lite gåvante). Utsikten fra toppen av krateret over Waikiki og Honolulu er strålende. Her får man også et godt bilde av vulkankrateret, som du ser på bildene under. Diamond Head var tidligere militarisert og det går en bilvei gjennom en tunnell og inn i krateret, og gangveien fra krateret opp til toppen rundt det ble anlagt av militæret på tidlig 1900-tallet.

Senere på dagen hoppet jeg på en båttur med catamaran utforbi Waikiki. Viste seg å være mer drikke- og discomusikktur enn å se på nye steder, men likevel behagelig å bade fra båten og se Waikiki og Diamond Head fra sjøen, men også være litt sosial.

I dag (søndag) dro jeg gjennom Honolulu for å se Bishop Museum (antropologi, arkeologi, kulturhistorie, etc.) Var kort innom Pearl Harbor, men ikke innom museene eller Arizona
memorial som var stengt da jeg kom.

Vurderte å ta en gåtur i dag gjennom selve Honolulu på vei tilbake til Waikiki, men fant ut det egentlig holdt med å se byen gjennom bussvinduet. Dessuten var det kongelige palasset stengt, og egentlig en av de få interessante tingene å se der (men fikk sett også det gjennom bussvinduet og var vel ikke noen grunn for å gå ut for å ta det nærmere i øyensyn).

Forøvig er dette det eneste kongelige palass i USA! Hawaii var et kongedømme på 1800-tallet som diplomatisk måtte forholde seg til kolonimaktene med sterke interesser i Stillehavsområdet. På 1800-tallet ble den opprinnelige befolkningen kraftig redusert grunnet sykdommer, men Hawaii boomet så både befolkningsmessig og økonomisk etter at herskerne de siste tiårene av 1800-tallet åpnet opp for innvandrere fra Europa, Kina og Japan. Resultatet ble en øygruppe med stort etnisk mangfold, og hvor ingen ble majoriteter. Etter noen år som republikk, ble Hawaii også anektert i 1898 som amerikansk territoriume, og fra 1959 egen stat. Resultatet er en underlig blanding av polynesisk, kinesisk, japansk og amerikansk kultur - men hvor mye av det "opprinnelige" hawaiianske ble revitalisert fra 1970-tallet.

Vurderte å forlenge oppholdet mitt i Waikiki en dag, men bestemt meg får å komme meg ut av amerikanske "Syden turisthullet", og drar til Maui i morgen ettermiddag. Litt spent på hvordan det blir der siden man er avhengig av bil for å komme seg rundt. Hadde tenkt å leie bil, men viste seg i går, etter at jeg hadde bestilt fly og bosted, at det knapt er igjen leiebiler på øya nå i jula, og prisene er tre-firedoblet på dem som er igjen. Skal prøve å finne ut andre måter å komme meg rundt på, håper jeg, for stedet jeg har bestilt ligger noe borte fra det meste....

God Jul!

2009-12-22T15:36:00.000-08:00

Etter fire måneder i USA ønsker jeg God Jul og et Godt Nytt År til alle jeg kjenner!

Oppholdet i USA går mot slutten, og jeg er tilbake i Norge i midten av januar.

Dessverre blir det ingen hvit jul for meg i år. Istedet har jeg byttet snø med Hawaii for en velfjortjent forsinket "sommerferie" en fem timers flyreise fra San Francisco.

Jeg vil nok likevel drømme meg hjem til snø og ski der jeg later meg og "vegeterer" på stranda! Satser også på å oppleve levende vulkaner og fjell (det ene kanskje med snø og skiføre). Håper bare ikke 14 dager blir for lenge med Hawaii-skjorter og ukulele musikk. Satser på å legge ut noen bilder på bloggen.

Bildet øverst i dette innlegget viser meg og min husvert foran det store juletreet i stua hvor jeg bor. Sett med amerikanske øyne kom treet sent opp, i midten av desember, og mange pyntet til jul både inne og ute allerede etter Thanksgiving i slutten av november.

Under følger også bilder tatt i forrige uke av "julehus" i midt nabolag. Nabolaget er velstående, og pynten er noe mer diskret enn hva man finner mange steder i USA. Kanskje passer noe av pynten også for den norske "jule-estetikken"?

Håper dere alle får en fin jul!

Og så noe helt annet....

Silicon Valley

På lørdag syklet jeg for å se på noen kjente Silicon Valley steder i Palo Alto og nabobyen Mountain View.

Her kommer bilder av noen allment kjente datafirma i området.

Hewlett-Packard garasjen (i bakgården til venstre for huset) som i 1938 ble fødestedet for Silicon Valley. Den ligger noen kvartaler unna mitt bosted (http://en.wikipedia.org/wiki/Hewlett-Packard_House_and_Garage).

Computer History Museum (http://www.computerhistory.org/).

Som arkeolog må jeg tilstå at intet ser så gammelt og avlegs ut som en datamaskin fra før 2000 e.Kr.

Deler av google sin første server fra 1999.

Og så over til noe helt annet igjen....

Obama, fredspris og helsereform

Jeg har fått noen kommentarer hjemmefra i forbindelse med fredsprisutdelinga i desember til Obama, og om hvordan amerikanerne oppfattet dette. Vanskelig å si, men virker som mange er temmelig nøkterne og likegyldige, men synes det var noe prematurt.

Jeg har ikke sett på TV i USA, men abonnert på New York Times. For meg var det ganske interessant å registrere at det i dagene før utdelinga nærmest var et "Obama-hysteri" i Norge, mens New York Times knapt skrev om det. Sett fra USA virker det som prisen mest var en heder til Norge ved at Obama kom på besøk.

Den mye omdiskuterte helsereformen har nok engasjert langt flere amerikanere, men også her virker det som mange har resignert og ikke vet helt hva reformen vil innebære. "Alle" jeg har snakket med mener likevel at noe må skje på helsefronten i USA, men mange vil ha en langt mer radikal reform enn den som nå forhåpentligvis kommer gjennom.

Å sette seg inn i hva reformen vil innebære er ikke enkelt. Da er det lettere å skjønne de personlige historiene som New York Times har presentert. Slik som om folk som krangler med forsikringsselskapet sitt for å få dekket utgifter, eller om de som mister helseforsikringen sin mens de går gjennom livsviktig behandling slik som for kreft.

Siden USA, og California, er sterkt preget av resesjonen har jeg også truffet mange mennesker som har mistet jobbene sine, og dermed også helseforsikringen sin. Selv om det finnes et system for å sikre videreføring av forsikringen når du blir arbeidsledig (Cobra), er den midlertidig og du må betale en del selv, noe som kan bli dyrt tatt i betraktning at arbeidsleidghetstrygden er liten og du kun får den i noen måneder.

Selv de jeg har truffet som har helseforsikring gjennom jobbene sine klager over at den er dyr, de må krangle med forsikringsselskapet sitt, osv. osv. En jeg snakket med ville kun gå til lege om det var absolutt nødvendig siden han ikke visste hvor mye forsikringsselskapet ville dekke. En annen jeg kjenner fikk for en uke siden, etter å ha vært uten fast jobb en tid, men med en midlertidig jobb som ga billigere helseforsikring, plutselig brev i posten om at forsikringen hans var bortfalt, ikke fra den dato brevet ble sendt, men med to ukers tilbakevirkende kraft. Konsekvens: om "ting ikke ordner seg" må han selv dekke kostbare og livsviktige behandlinger, inntil han får seg en ny jobb med helseforsikring.

Må tilstå at jeg unner amerikanerne en grunnleggende helsereform, etter at flere amerikanske presidenter har prøvd i hele hundre år!

Med amerikansk velferdssystem i mente er jeg utrolig glad for det norske systemet. Men når det er sagt: sett fra USA er nordmenn svært kravstore og bortskjemte i forhold til hva vi forventer å få av goder fra moder/fader Staten.

Helgeturer langs Highway 1

2009-12-14T21:16:00.000-08:00

Highway nummer 1 går langs den øde kysten til California (http://en.wikipedia.org/wiki/California_State_Route_1).

To helger i desember har jeg vært på kjøretur langs kysten. Første helg i desember med Helge og Anners nord til Russian River og byen Guerneville, og så til Fort Ross. Andre helg i desember med Bill sørover med Hearst Castle som mål.

Nord til Fort Ross

Lørdag formiddag kjørte jeg nordover på Highway 1 med Anners og Helge. Vi begynte i San Francisco og krysset Golden Gate, for så å kjøre langs kysten hvor vi stoppet ved flere mindre "byer" og strender underveis. Kysten er utrolig flot, og ganske annerledes enn hva mange forventer av California: lite og spredt bebyggelse, inne i mellom små "byer" med et par hundre innbyggere, bratte klipper ned til havet, beiteområder.

Da det begynte å bli mørkt kom vi oss til byen Guerneville (http://en.wikipedia.org/wiki/Guerneville) ved Russian River (http://en.wikipedia.org/wiki/Russian_River_Valley). Dette er egentlig et sommersted for folk i Bay Area som "dør" om vinteren. Denne helga var det likevel en del folk i byen på grunn av Parade of Light: en "juleparade" hvor det virket som hele byen deltok og hvor folk dekorerte seg og sine kjøretøy, inklusive alle byens brannbiler, i det som fantes av julepynt. Enda et godt eksempel på amerikanernes glede over opptok, utkledning og julepynt!

Sondag begynte vi med en liten fottur til Guernvilles stolthet: Armstrong Redwoods (http://en.wikipedia.org/wiki/Armstrong_Redwoods).

Deretter kjørte vi til det som var maalet for turen: Fort Ross hvor russerne hadde et fort og koloni på tidlig 1800-tallet, blant annet for å skaffe matforsyninger til deres koloni Alaska (http://en.wikipedia.org/wiki/Fort_Ross). Kun en bygning igjen fra den tida, men fortet og flere andre bygninger har blitt gjenoppbygd. Et flott sted som anbefales besøkt!

Sør til Hearst Castle

Bill, som jeg kjenner fra Palo Alto og Frontrunners, tok meg med på en kjøretur langs Highway 1 fra Palo Alto, og sør gjennom byen Monterey og kyststrekningen som kalles Big Sur (http://en.wikipedia.org/wiki/Big_Sur).

Området minner om kyststrekningen nord for San Francisco, men er i periodevis bebygd med større byer, men også lange øde strekninger med spredt bebyggelse og dramatiske klipper ned til Stillehavet. Dessverre fikk jeg tatt langt færre bilder enn ønsket siden jeg glemte å lade batteriet til kameraet, og det døde helt bort siste dag.... Forøvrig; for de som måtte tro at California er "evig solskinn": i perioder denne helga høljet det kraftig ned.

Vi stoppet flere steder. Slik som ved den tidligere "bohemresturanten" Nepenthe fra 1949, tegnet av Rowan Maiden, en student av Frank Lloyd Wright (http://www.nepenthebigsur.com/).

Forfatteren Henry Miller bodde flere år i området, og man kan besøke det som kalles Miller Library (http://www.henrymiller.org/).

Vi overnattet søndag i et motell i utkanten av den lille "byen" San Simeon, med kort vei til Hearst Castle som var målet for turen (http://en.wikipedia.org/wiki/Hearst_castle). Slottet, påbegynt i 1919, ligger på en høyde noen kilometer fra havet, og vi måtte parkere ved et besøkssenter ca 8 km unna. Herifra kjørte vi opp til slottet i en buss gjennom Hearst sin ranch, hvor det i hans tid også var ville dyr som isbjørner og løver.

"Slottet" er fascinerende og forvirrende, og man kan få assosiasjoner både til Las Vegas og Disney. Komplekset består av en hovedbygning, Casa Grande, bygget i betong og utformet som en slags kirke i spansk stil.

Foruten dette er det flere gjesteboliger, overdådige utendørs og innendørs svømmebasseng.

Hearst var sterkt inspirert av middelalder og renessanse i Italia og Spania. Han inkorporerte fritt flere hundre år gamle tak, dører, ildsteder, kunst og møbler fra Europa kjøpt på auksjoner i USA. Disse bygningsdelene ble delvis endret for å få plass i slottet, delvis er rommene tilpasset dem. Resultatet er et overlesset kompleks med et virvar av stilarter og antikviteter (egyptisk, gresk, romersk, middelalder, renessanse).

Kirkekunst på nattbordet er "et must" i alle gjesterom synes jeg!

Dessverre konket batteriet på kameraet mitt under besøket, og jeg fikk ikke tatt bilder inne i selve hovedbygget og det "romerske" svømmebassenget.

Etter Hearst Castle kjørte vi også for å se elefantselene som kom inn på strendene rett nord for slottet (http://en.wikipedia.org/wiki/Elephant_seal). Dette er ett av de få stedene disse selene holder til. Stranda var gjerdet av, men det var mulig å komme tett inntil dem og se de store beistene krangle og sloss med hverandre, eller bare ligge og rote i sanda. Bilder fra denne stranda finner du i wikipedia artikkelen over (tittel San Simeon).

Noen hus og høstfarger i mitt nabolag i Old Palo Alto

2009-11-29T12:02:00.000-08:00

Nydelig høstdag søndag 29. november. Jeg har tatt noen bilder av hus og litt høstfarger i nabolaget mitt i det som kalles som Old Palo Alto.

Husene i nabolaget er ikke særlig "gamle", men mange er bygget i en eller annen "mock" gammel stil. Få enkle "skandinaviske" hus å se her, selv om det finnes et par. Etter at Halloween pynten nå har forsvunnet fra husene begynner noen å få opp julepynten.

Litt nysgjerrig på hvem som bor her og "flagger" sin bakgrunn:

Men her bor i alle fall en svært kjent ansatt (ofte iført sort t-skjorte) i et datafirma med et eple som logo:

Her kom også et luftskip med på bildet. Luftskipet leies ut til diverse arrangementer og flyr ofte over området.

Thanksgiving

2009-11-27T20:17:00.002-08:00

Thanksgiving feiret jeg med Georg og Bill, som jeg kjenner gjennom Frontrunners, hos søster og familien til Bill i Santa Cruz. Santa Cruz er en strandby, og laidback gammel hippieby, som ligger ca en time sør for Palo Alto. Byen ble forholdsvis hardt rammet av jordskjelvet i oktober 1989, og i sommer var det også en større skogbrann utenfor byen.

En sommerlig dag, men om du er misunnelig: trøst deg med at dagen etterpå var det kaldt, regn og mørkt i Palo Alto - ikke så ulikt en norsk november.

Thanksgiving ble feiret på tradisjonelt vis hos familien med to tvillinggutter, to hunder, to kaniner, en katt og fire høner, og i tillegg var besteforeldre på besøk. Velkomst med de to tretten-åringene i huset som spilte hardrock for oss. Ikke helt min musikk, men det må sies de var dyktige!

Deretter båttur med Bills svoger, forbi stranda i Santa Cruz (med boardwalk og berg-og-dalbane), for å se på surferne som prøvde å surfe bølgene som brøt.

Solnedgangen nøt vi ved stranda noen kvartaler nedenfor huset til familien.

Og til sist: den 18 punds store kalkunen ble tatt ut for å fortæres av hele familien og de to europeiske gjestene.

En hyggelig Thankgsiving, og jeg er alltid like imponert over hvor flinke amerikanerne er til å inkludere andre til familiebegivenhetene.

Stanford vs. Cal (Berkeley): resesjon, streik og ”the big game”

2009-11-23T21:07:00.000-08:00

Helt siden jeg kom til Stanford har jeg lurt på om jeg isteden burde ha dratt til Berkeley – hovedkonkurrenten. Jeg hadde likevel tenkt å holde kontakten også med Berkeley, men først nå har jeg kommet meg dit. Etter å ha besøkt Berkeley fredag 20. november er jeg kanskje glad for at det ble Stanford, selv om Berkeley er et mer pulserende og ufrisert sted enn Stanford.

Intensjonen var å besøke antropologimuseet og å gå på et foredrag. Da jeg ankom Berkeley ble jeg i tvil om dette var mulig: universitetet var inne i sin tredje og mest hektiske streikedag, flere bygg var stengt, og noen studenter hadde samme morgen okkupert en hovedbygning og satt frem flere krav. Politiet omringet nå denne bygningen mens hundrevis av studenter ropte slagord på utsiden. Riktignok hadde jeg fra media samme morgen fått med at det var en del tumulter ved Berkeley, men jeg hadde ikke ventet å få oppleve studentopprør som i ”1968”.

Staten California er for tiden inne i en enorm økonomisk krise. Estimert 20 prosent er helt eller delvis arbeidsledig (ifølge San Francisco Chronicle, søndag 22. november). Istedenfor å bruke penger for opprettholde og stimulere til aktivitet, kutter staten budsjettene drastisk. Det statlige University of California, med ti campuser, har fått kutt på ca en milliard USD i år. De ansatte har i år gått ned 8 prosent i lønn. Siste upopulære tiltak vedtatt nå i november ved Berkeley er å øke skolepengene med 32 prosent, i tillegg til at flere ansatte må slutte.

For mange studenter er dette muligens en katastrofe, og de frykter de ikke skal få råd til å fullføre utdanningen sin. Akademisk flukt er også en konsekvens, og The New York Times skrev på fredag at andre universitet nå bygger opp fond for å ”kjøpe” dyktige professorer fra Berkeley. En ansatt jeg snakket med på fredag, som takket for at jeg kom og slik viste min støtte, klaget over at èn ansatt nå må gjøre flere personers arbeid. Det er tydelig at man frykter forringelsen av et prestisjefylt og godt statlig universitet.

Museet jeg skulle besøke holdt heldigvis åpent. Studentene som jobbet der var svært fortvilet over skolepengene som nå øker, og det som en gang var et gratis universitet nærmer seg nå de privates skolepenger. Foredraget jeg skulle på ble holdt, og streiken ble til min forbauselse ikke nevnt.

Da jeg på kvelden forlot museet og syklet bort fra campus kom det en mengde politibiler og flere helikoptre mot universitetet, samtidig som en håndfull TV-biler stod parkert i området. Jeg ble nysgjerrig, skjønte nå at noe mer var i gjære, og syklet inn igjen til campus og området som var sperret av. Det viste seg at politiet nå skulle frakte ut de 30-40 studentene som samme morgenen okkuperte en av bygningen, men nå var de arrestert og skulle fraktes ut. Flere hundre studenter stod utenfor barrikadene som politiet hadde satt opp rundt den okkuperte bygningen, og de ropte sin støtte til de arresterte studentene. Innenfor barrikadene stod politiet på en lang rekke – med gevær. Over campus sirklet tre mediahelikoptere (se lysene på himmelen på bildene). Bråket fra disse gjorde det nesten umulig å høre slagordene.

Jeg forlot campus før studentene ble fraktet ut, men ifølge avisene gikk det fredelig for seg. Stemningen var likevel noe spent. Jeg hadde muligens valgt maks uheldig dag for å dra til Berkeley, samtidig som jeg helt uventet fikk med meg en stor begivenhet.

Så - Berkeley er kanskje ikke det beste stedet å være på for tiden, men det må også sies at Stanford har fått store kutt i budsjettene det siste året. Det skyldes derimot ikke kutt i statlige overføringer (det er et privat universitet), men at fondene deres har krympet samtidig med aksjemarkedet. Flere ansatte får ikke forlenget sine kontrakter, forskningsbudsjett kuttes, noen institutt har kuttet ut alle fasttelefonene, osv. Likevel stiller jeg spørsmålet om det også er smart at Stanford kutter utgiftene siden de har sløst mye, og universitetet kan noen ganger virke noe overdimensjonert tatt i betraktning at det egentlig ikke er så mange studenter her (ca. 6800 undergrads og 8300 graduates).

På lørdag var det for øvrig ”the big game”: fotballkampen mellom Stanford og rivalen Cal (dvs. Berkeley). Kampen kan sammenliknes med roingen mellom Oxford og Cambridge (se http://en.wikipedia.org/wiki/Big_Game_(football)).

Uka i forkant av kampen kalles ”big game week”. På Stanford har det blant annet vært den årlige og tradisjonsrike studentrevyen som tematiserer rivaliseringen mellom de to universitetene. Revyen bar preg av student underbuksehumor, med høylytte og bråkete studenter i salen, og til min forbauselse på tilsynelatende bluferdige Stanford: ”full frontals” fra både guttene og jentene i slutten av revyen.

Cal vant kampen, noe de har gjort flere år på rad. Gitt problemene Berkeley nå sliter med må jeg tilstå at jeg unner dem seieren.

Forskeropphold Stanford, Palo Alto, USA, august 2009-januar 2010

2009-11-10T20:54:00.001-08:00

I perioden august 2009 til januar 2010 er jeg gjesteforsker ved Archaeology Center, Stanford, Palo Alto, California, USA.

Her har jeg lagt ut noen bilder og korte tekster om deler av oppholdet frem til medio november 2009. Likevel ikke så mye om forskning, men mest om helgeopplevelser, og hverdagen er lite eksotisk foran PC på kontoret!

OBS! Advarer om bilder i midten av bloggen fra to store (turist)begivenheter i San Francisco som kan virke støtende på enkelte!

Stanford

Førsteinntrykket jeg fikk da jeg kom til Stanford (https://www.stanford.edu/) og Palo Alto er at området kan karakteriseres som stille, klinisk perfekt og nok heller kjedelig. Stanfords campus skal være en av verdens største, men store deler er plener, boligområder for studentene (små "landsbyer"), svære treningshaller og stadioner. Selve instituttene og fasiliteter som bokhandel og kafeer ligger kompakt rundt "Main Quad" fra 1890-tallet, bygget i Mission Revival stil, og med en stor og rikt utsmykket kirke som ble sterkt skadet i jordskjelvet i 1906.

Enkleste måten å komme seg rundt campus på er ved sykkel evt. små golfbiler, mens biler kanaliseres til større veier gjennom området. Alle kjører, sykler og går forsiktig og hensynsfullt. Vel, kanskje med unntak av flere undergrads syklister som neppe har syklet så mye før de kom til Stanford, og nå vingler rundt og ikke ser seg for.

Bøter skrives flittig ut når overtredelser brytes. Jeg fikk min første bot i begynnelsen av november da jeg en sen kveld ikke stoppet foran et stoppskilt (som det er utrolig mange av i USA), og jeg heller ikke hadde min sykkel registrert (noe som er lov i California, uten at jeg visste det). Slapp unna bota mot å registrere sykkelen og så følge en times undervisning om "bike safety" på campus: et opplegg som i fjor ble arrangert 30 ganger og fulgt av 800 på Stanford som jeg vil tro alle hadde fått en eller annen sykkelbot.

Forøvrig kan det legges til at det er et eget politikammer på campus, med flere politibiler enn jeg tror du finner i Oslo tilsammen. Vegg-i-vegg ligger brannvesenet. Egen bensinstasjon og verksted finnes også på campus. Men underlig nok: ingen supermarkeder selv om det bor flere tusen studenter på campus. Steder med alkoholservering er det også forbausende få av (kanskje på tre mindre kafeer, men ikke noe særlig folk som sitter der og drikker). Skyldes nok at mange av undergrads studentene er under 21 og ikke kan drikke alkohol, mens graduates angivelig er så travelt opptatt at de ikke har tid til å gå noe særlig ut (evt. så flytter de til San Francisco når de har blitt lei av Stanford/Palo Alto).

Kanskje er det denne rolige stemningen, kombinert med historistiske bygninger uten spor av slitasje eller elde, som gjorde at jeg i alle fall de første dagene følte at det hele ikke var ekte, men kulisser, nærmest slik som i filmen The Truman Show (de som har sett den vil skjønne hva jeg sikter til). Eller kanskje en egen form for amerikansk "Kardemommeby" hvor alt virker perfekt - helt til man begynner å skrape litt på overflaten.

Når det er sagt: universitetet har gode bibliotek, enormt med ressurser, både akademisk og monetært, men finanskrisen har gjort gode kutt i budsjettene det siste året.

Archaeology Center

Arkeologisenteret (https://www.stanford.edu/dept/archaeology/cgi-bin/drupal/) ligger midt i det sentrale universitetsområdet, hvor det nylig har flyttet inn i en nyrenovert eldre bygning. Jeg har mest kontakt med PhD studentene. Følger også seminarer onsdag og torsdag.

Selv presenterte jeg mitt forskningsprosjekt i slutten av september. Har funnet ut at jeg må bruke mitt "sterkeste kort" når jeg presenterer prosjektet mitt: jeg la fram mitt case med fallosen på Dønna - den vekker alltid oppmerksomhet!

Post-doktor Melissas "pottemakerverksted" med Neil og Camilla.

Palo Alto

Rett utenfor Stanford campus ligger selve byen Palo Alto (http://en.wikipedia.org/wiki/Palo_alto). Byen har rundt 60 000 innbyggere, men føles likevel som en forstad som har noen få livlige gater med butikker og kafeer, og i tillegg et for meg gigantisk kjøpesenter rett i utkanten av campus. Villaområdene ligger anlagt i rutenett, perfekte og ikke så store hus, med svært velpleide hager, hvor alt egentlig virker likt selv om det er et virvar av bygningsstiler og hagetyper.

Palo Alto er en av USA dyreste byer, hvor ikke bare hus, men også mat har stive priser. Jeg har et supermarked en sykkeltur unna som er sånn greit nok priset. De nærmeste butikkene har gode ferskvarer, mye fra California, nesten alt er økologisk, og prisen er deretter.

Kostnadsnivået i Palo Alto skyldes delvis et rikt universitet, men hovedsakelig at det er fødested for Silicon Valley. Hewlett-Packard-garasjen (hvor HP ble til og slik startet dataeventyret i området), nå et fredet minnesmerke, ligger i mitt nabolag. Steve Jobs i Apple bor noen kvartaler unna meg. Facebook holder til en kort sykkel- eller gåtur unna. Google har riktignok hovedkontoret sitt i nabobyen Mountain View, men det er også bare noen minutter unna på sykkel.

Mange mennesker pendler til Palo Alto for å jobbe innen data. Byen har også en egen småflyplass, og visstnok pendler noen hit med sine privatfly. Til tross for dette er mobiltlf. dekningen elendig, og selv om min leverandør har dekning på campus (noe den andre ikke har), fungerer den beklageligvis knapt hvor jeg bor eller i Palo Alto.

Bildet under er tatt mot Palo Alto fra utsiktsplattformen til Hoover Tower, som troner på campus og skygger på bakken (Condolezza Rice har forøvrig kontor her i tårnet). Selve Palo Alto er litt vanskelig å få øye på grunnet alle trærne og den lave bebyggelsen, men byen ligger med blokkene bak i bildet. Bakerst ligger San Francisco Bay og fjellene ved East Bay.

Bosted

Jeg leier rom i et hus, hos en dame på 60, midt i ett av byens beste strøk: villaområdet Old Palo Alto. Husene her er stort sett ikke store, men rådyre.

Huset jeg bor i er til salgs, og husverten min leier selv. I disse tider går heldigvis salget treigt, og huset har ligget ute i over ett år. Jeg visste det var dyrt i området, og trodde huset kanskje kunne koste rundt 1 million USD, noe jeg syntes var mye. Sjokket var stort da jeg i salgsprospektet så det annonsert for 6,6 millioner USD!

Det er et helt fint hus med tre soverom og to stuer, men ikke spesielt luksøriøst. Sjokket la seg noe da jeg oppdaget at det egentlig er en stor tomt som er til salgs som også inkluderer fire andre mindre bygninger som nå leies ut. Men en potensiell ny eier vil trolig rive alt for å bygge nytt. Så, jeg bor egentlig i et ca 35 millioner kroners nedrivingshus!

For prospekt, se bl.a.: http://www.paloalto.net/realestate/mls80833369.

CalTrain

Selv uten bil er det forholdsvis enkelt å ta dags- eller helgeturer i området. Toget CalTrain tar meg på ca en time til San Francisco (kun 35 kroner), eller på tretti minutter til San Jose. Jeg bor fire-fem kvartaler unna et togstopp, og det er enkelt å ta med sykkelen på toget, noe jeg ofte gjør når jeg skal til San Francisco eller andre steder. Toget er et stort og bråkete dieseltog, i to etasjer, og den ene typen (som du ser eksteriøret av på bildet) minner mest om en gigantisk hermetikkboks.

Man kan til dels stole på toget, men de gangene det er forsinket er det som oftest alvorlige ting. Jeg har blant annet blitt forsinket eller ikke kommet frem fordi lokomotivet brøt sammen grunnet varmegang, bil ble kjørt på og sjåfør drept på en planovergang tidligere på dagen, og siste gang grunnet bombetrussel ved en stasjon.

Hørte jeg noen klage på NSB eller Sporveiene? Her får du i alle fall ikke mye informasjon om noe er galt, heller ikke orienteres det om alternative fremkostmiddel når toget ikke kommer av flekken.

For øvrig har det blitt litt for "populært" å ta selvmord foran toget (skal visstnok tatt over etter Golden Gate Bridge i San Francisco) - og i motsetning til i Norge nevnes den døde med navn og alder i lokalavisen. De siste månedene har blant annet fire tenåringer fra Palo Alto kastet seg foran toget ved en planovergang litt sør for meg. Den siste tiden har det kommet opp skilt med informasjon om selvmordstelefon ved stasjoner og planoverganger.

Sykkeltur til San Gregorio ved Stillehavet

Ved "labor day" i tidlig september syklet jeg vest og over Santa Cruz fjellene (http://en.wikipedia.org/wiki/Santa_Cruz_Mountains). Da kom jeg til Stillehavet og San Gregorio (http://en.wikipedia.org/wiki/San_Gregorio,_California). Turen var totalt ca 95 km, og fjellene måtte forseres to ganger, noe som var tungt selv om de ikke er mer enn like under 700 moh.

I fjellene er det flere områder med redwoodtrær. Størrelsen aner du når du ser at sykkelen min står parkert til det ene treet, men det var også større trær enn dette i området.

San Gregorio er kjent for sin butikk, fra slutten av 1800-tallet, men også den store stranda. Vannet er kaldt og det kan være farlig å bade grunnet strømmer, men jeg kom meg uti (tror jeg var blant de få som badet der den dagen).

Ellers syklet jeg også gjennom et lite samfunn, La Honda (http://en.wikipedia.org/wiki/La_Honda,_California), med ca 1500 innbyggere. Dette var fødestedet på 1960-tallet for den "psykedeliske perioden". Underlig, synes jeg, at de valgte å dra til skogene her i fjellene for å nyte sin LSD. Neil Young bor her og har en stor eiendom.

Kiting ved 3rd Avenue, Foster City

3rd Avenue ved Foster City (http://en.wikipedia.org/wiki/Foster_City) er ett av Bay Area's beste kitespot. Det ligger mellom Palo Alto og San Francisco. Jeg har tatt timer, og omsider kommet meg opp på brett som bildet viser (ja, jeg vet at det er vanskelig å se at det er meg!)!

Ikke spesielt natuskjønt i området, med bro over til East Bay og en mengde høyspentledninger. Selve Foster City er også en ny by konstruert på 1960-tallet på en søppelplass. Det sirkulære mønsteret til byen er vanskelig å se fra bakken, men du ser det på bildet på wikipedia eller Google maps.

Ble ellers stresset av flyene like over meg som fløy inn til flyplassen i San Francisco. Fikk surrealistiske tanker om at kiten ville lette og sette seg fast under flyene, selv om de jo var langt over meg (har sett en slik video en gang på nettet, men den er en fake, men kjente likevel på angsten for at noe slikt skulle skje).

San Francisco

Uten San Francisco en time unna med tog ville nok fem måneder i Palo Alto blitt litt for rolig (det er ikke så mye annet å gjøre her enn å jobbe og trene). Jeg har hatt mange dagsturer, men også helgeturer til "the city".

Har blitt kjent med et annet gjesteforskerpar i California fra Oslo, Anners og Helge, som svært beleilig leier et victoriansk hus med gjesterom midt i Castro-området (midt i bildet under). Luksus sier jeg å kunne komme dit! Må likevel tilstå at etter en intens helg i "the city" setter jeg pris på å komme tilbake til rolige Palo Alto som også gir arbeidsro.

Artig bare å gå gjennom de ulike bydelene i San Francisco. Når du krysser en gate skifter karakteren totalt, og man kommer inn i områder bosatt av hovedsakelig italienere/europeere (North Beach), kinesere (Chinatown), hipstere (Valencia/the Mission), latinos (the Mission) eller homser (Castro).

Castro er alltid artig å gå i. I kontrast til bluferdige USA, finnes det folk som nærmest har det som en "livsstil" å gå nakne i gatene, eller er utkledd som et eller annet. Lov mot "public nudity" finnes visstnok ikke i San Francisco. Vil tro en motreaksjon mot ellers puristiske USA. Når det er sagt: 99% av dem du ser går helt vanlig kledd, men det er som oftest noen inne i mellom som skiller seg ut og vil ha din oppmerksomhet.

Folsom Street Fair i San Francisco

I slutten av september var det Folsom Street Fair i San Francisco: verdens første fetisjmarked med flere hundre tusen besøkende som kommer stort sett for å se, og noen for å bli sett. Dette er et av Californias største utendørsarrangementer og får en virkelig til å revurdere bildet man måtte ha av bluferdige USA. Bildene sier sitt. Er kanskje bluferdigheten og outrismen i USA begge motreaksjoner på hverandre?

Min favoritt var muligens det middelaldrende "frognerparet" i det nederst bildet - er pudler kanskje deres fetish?

Halloween in the Castro

Halloween i slutten av oktober er en stor begivenhet i Castro som tidligere samlet over hundre tusen mennesker. For to år siden ble det skyteepisoder og arrangementet har blitt kraftig nedtonet. En kampanje i år prøvde å få folk til å feire Halloween hjemme og ikke dra til Castro, som er et boligområde og ikke ble sett på som egnet til å ta imot ti-tusener av besøkende. Likevel kom også i år flere tusen til Castro for å se og bli sett, men det var stort oppbudd av politi.

For de som ikke har opplevd Halloween i USA: det er en svært viktig amerikansk tradisjon hvor det er mulig for både barn og voksne å kle seg ut som djevler, gjenferd og annet. I ukene før Halloween ble mange pene villaer i mitt nabolag i Palo Alto "pyntet" med gjenferd, gravstøtter og annet "skummelt", og butikkene var fulle av Halloween-artikler til å kle seg ut med.

Fredag kveld var jeg på utestedet Badlands i Castro sammen med en kollega, venn av henne og venn av ham. Her var det høy utkledningsfaktor, også "dagen før dagen" (noe det ikke er en vanlig helg)!

Lørdag kveld så jeg operaen "Halloween in the Castro", satt opp i en liten kirke av et lokalt homokor. Operaen forteller sørgmodig om den triste utviklingen av Halloween feiringen i Castro. Kvelden ble ellers brukt til å gå rundt og se på folk, sammen med flere tusen andre.

Frem til nå har jeg ikke hatt noe særlig sans for Halloween, men sett på det som en amerikansk kommersiell skikk innført til Norge og Europa. Etter å ha opplevd Halloween i USA har selv jeg nå lyst til å arrangere Halloween-fest i Oslo til neste år - under følger inspirasjon til hva du kan kle deg ut som! (Eller vil du helst gå kledd som på bildene over fra Folsom Street?)

Napa Valley

Under Halloween helga var vi også fire som dro til Napa Valley (http://en.wikipedia.org/wiki/Napa_valley) for å prøvesmake vin på vingårder. Vi ville se en flott gammel vingård (i Falcon Crest stil), men endte opp i en "turistfelle": Castello di Amorosa, et "autentisk" 1100-talls toskansk slott, påbegynt i 1993 og ferdig for to år siden! Se http://www.castellodiamorosa.com/

Det virket noe Disney, men kvaliteten var faktisk høy og det var artig å utforske denne "vinborga". Men jeg har smakt bedre vin.

Yosemite

I begynnelsen av oktober dro jeg til Yosemite Nasjonalpark med Frontrunners, en gruppe jeg noen ganger løper med lørdag morgen i Palo Alto. Naturen var flott, men fin natur har jeg sett før, og jeg var nok mest fascinert av de gegantiske sequia trærne som kan bli 2-3000 år gamle og blant de største og eldste levende ting som finnes!

Yosemite er forøvrig svært tilrettelagt. De fleste besøkende holder seg i Yosemite Valley og tar kortere gåturer, eller de kjører for å se på de tilrettelagte attraksjonene. Likevel er det meste av nasjonalparken "wilderness", men knapt noen som drar inn dit!

I medlemsbladet til Frontrunners ble denne collagen laget. Jeg har kommet med på ca halvparten av bildene (men vanskelig å se under fordi bildet er lite)! Legg spesielt merke til at jeg nederst til venstre står foran en rot til et tre som har veltet - du kan ane dimensjonene.

Las Vegas

Medio november tok jeg en helgetur til Las Vegas, en by jeg i flere år har hatt lyst til å besøke for å oppleve Egypt, Paris, Venezia, New York - på en dag!

Til de som måtte bekymre seg: jeg brukte ikke en dollar på casino, men gjorde som jeg ofte gjør om jeg reiser alene: går og går og går, observerer og tar bilder. Var nesten "feltarbeid" for meg, i så måte at jeg ville se de forskjellige "rekonstruksjonene", og det var svakt relevant for deler av forskningen min (berører tema som originaler versus kopier, arkeologi i nåtiden).

Selv om jeg aldri ville ha vært besøket foruten var to overnattinger nok. Det sier kanskje sitt at jeg siste dag dro tidligere til flyplassen enn jeg måtte siden det var roligere å spise lunch der enn i Las Vegas!

Las Vegas er et surrealistisk sted som neppe kan beskrives med ord, ei heller stedets "karakter" eller "ånd" - om Las Vegas har noe slikt - fanges i bilder. Det kan kun oppleves. Forestill deg likevel danskebåten ganget ca tusen ganger og det mest tacky du kan forestille deg fra Syden, og du får kanskje en vag anelse av hele stedet.

Du blir bombardert med inntrykk fra du stiger ut av flyet og går inn på flyplassen. Til og med ved flygaten møter du de første slot-maskinene. Gjennom panoramavinduer viser hele Las Vegas seg bak flystripa (se panoramabildet over tatt fra flyplassen, og dessverre i alt for lite format her i denne bloggen). Det er et fantastisk skue første gang du ser byen mellom fjellene: gigantiske hotell (19 av de 25 største i verda skal være her, ifølge wikipedia), en pyramide, sfinx, New York, romersk palass, Eifeltårnet, men dessverre er det likevel mest kjedelige og ensformige hotell.

Selv bodde jeg på hotellet Sahara, helt nord og det nest siste hotellet på "the Strip". Hotellet er fra 1952, men med langt flere senere påbygg og ombygginger, og er blant de få som har blitt over 50 år. Stedet var noe slitt synes jeg, men hadde likevel en viss gammeldags Las Vegas "sjarm" du ikke finner på giganthotellene lenger sør på the Strip. Det vil likevel ikke forbause meg om det blir det neste hotellet i Las Vegas som "imploderes", dvs. rives gjennom å sprenges på ekte Las Vegas vis!

På den nordlige delen av the Strip, hvor jeg bodde, er det langt mellom hotellene, med svære brakkområder som jeg ikke vet hva skal brukes til. Lenger sør, like ovenfor flyplassen, ligger gigantkompleksene fra 1990-tallet. Her fyller ett hotell gjerne et helt kvartal - og kvartalene er store i Las Vegas!

I noen av disse kompleksene kan du trolig fint tilbringe en uke uten å gå utenfor døra (om du da liker gambling, show og innendørs bespisning). Alt foregår innendørs, og kunstige verdener er bygget som rammer rundt restaurantene og butikkene (som Greenwich Village i New York, eller kanalene i Venezia). Alt du ser utenfor, som av New York-New York på bildet under, er kunstige fasader og i realiteten ett gigantisk bygg.

Mitt første møte med å havne innenfor ett av disse gigantkompleksen fikk jeg rett etter ankomst lørdag ettermiddag. Jeg tok en shutle-bus fra flyplassen til hotellet, men måtte kjapt ned igjen til New York-New York for å rekke et show der til Cirque du Soleil (anbefales forøvrig!). Enkleste måten var å ta monorail, et tog som på et kvarter tar deg fra "mitt" hotell Sahara helt i nord og de få kilometrene til lenger sør på the Strip. Praktisk om du, som meg, skal flytte deg gjennom hele the Strip, men ikke om du kun skal dra noen få stasjoner, og jeg vil tro pengene og muligheten for å lokke folk med fristelser har styrt plasseringen av monorail.

Toget går i parallellgata til the Strip, men du må likevel gå inn fra the Strip og så gjennom et helt casino/hotell/shoppingområde - dvs. et helt kvartal med fristelser før du kommer til toget. Når du er fremme ved neste stasjon må du gå enda et helt kvartal tilbake gjennom et nytt casinokompleks. Dvs. to kvartaler må gås bare for å reise en stasjon, og bare det å gå frem og tilbake til stasjonene kan ta i alle fall 10-20 minutter (om ingenting lokker deg)!

Jeg var ikke forberedt på å havne midt i et av disse gigantanleggene da jeg første gang tok monorail, og jeg ble forbauset over å ende opp midt inne i MGM - et hotell med ca 6800 rom, casino, shoppingområder, habitat for løver, og denne kvelden: en av årets største boksekamper som gjorde at tusenvis av mennesker flommet inn i anlegget. Da jeg kom ut av monorail var det heller ingen skilt som viste veien ut (for å holde folk inne, det er systematisk i casino-kompleksene). Først etter å ha spurt meg fram fant jeg "løypa" gjennom anlegget som førte ut. Etter litt forvirring måtte jeg bare le av det hele - og jeg rakk showet i nabohotellet New York-New York.

Mens de nye kompleksene fra 1990-tallet, og et kort promenadeområde på the Strip, er preget av fake luksus og skaper illusjoner av noe storslått, er Las Vegas utenfor dette preget av å være slitt og med særdeles lav glamourfaktor: store tomme arealer, rotete uteområder, støvete (byen ligger i en ørken). Du vil knapt finne en avis på gata, men mengder av "reklamebrosjyrer" for prostituerte, og "hispanics" deler ut deres "visittkort".

Tro det eller ei, men det som kalles "sin city" har USAs høyeste tetthet av kirker. Ei jeg traff, som flyttet til Las Vegas for ett år siden fra San Francisco, fortalte meg at det nå er mormonere som i stor grad styrer området!

Siste dag gikk jeg fra hotellet mitt og nord mot Las Vegas downtown. Der har mye gått nedenom etter byggingen av gigantkompleksene lenger sør. Likevel burde alle ta seg en tur hit for å oppleve de slitne motellene og bryllupskapellene. Mange lokaler står tomme. Casinoene virker bare enda mer kjipe enn lenger sør, og butikkene syntes bare å ha juggel. Visstnok prøver de nå å revitalisere området, og jeg satte pris på det utendørs "neonmuseet": den restaurerte noenbelysningen til "imploderte" hotell pryder hovedgaten og er vel verdt å få med seg.

Likevel: Las Vegas har sin egen sjarm og klarer å skape illusjoner. Jeg var kanskje mest fascinert av Paris som klarer noe mange drømte om som barn (og som voksen?): å forflytte seg fra en verden til en annen ved å gå gjennom en dør. Så, om du noen gang drar til Las Vegas har jeg dette tipset. Still deg under "Eifeltårnet", snu deg bort fra the Strip og se mot Paris. Er du heldig, er det få folk ute, og kanskje kommer det fransk musikk ut av høyttalerne alle steder rundt deg. Har du god nok innlevelse føler du kanskje et snev av Paris der du står. Gå så sakte til dørene som tar deg inn i Paris, åpne dem sakte og stig inn: borte er brått Frankrike og du møter et sjokk av lyd og lys fra en gigantisk Las Vegas casinohall anlagt under Eifeltårnet. Snu deg og gå sakte ut døra igjen, lukk den, og du er med god velvilje tilbake i Paris.

Jeg måtte gå frem og tilbake flere ganger, effekten var slående, og siste gang foreviget på video.

(På grunn av tekniske feil fikk jeg ikke lagt inn videone her - jeg forsøker i et senere innlegg!)

Om du måtte lure: Luxor med det egyptiske temaet - hotellet formet som en pyramide med inngangen gjennom sfinxen - er av de mer smakfulle i Las Vegas. I motsetning til det meste annet i Las Vegas er det pyramideformede hotellet faktisk god arkitektur med en klart definert form både i eksteriør og interiør - selv om sfinxen kan virke noe maplassert.

Dessverre var det ikke lov å ta bilder inne i dette komplekset, og jeg ble stoppet med en gang jeg prøvde. Muligens for å beskytte dem som spiller, eller "forretningshemmeligheter" om hvordan spillemaskinene fungerer.

Ingenting er bygget for å vare i Las Vegas. Etter å ha besøkt byen ser jeg frem til en gang å se på TV imploderingen av Paris, Venezia, Cæsars palass, Venezia og Luxor (vel, egentlig litt synd med den pyramiden som faktisk er flott, men sfinxen kan de ta). Likevel, etter 11. september tror jeg virkelig det tar lang tid før New York-New York sprenges.